Ni lesninger er mange for den som er fire år i romjul, – og enda mer blir det når det skal synges mellom lesningene. C og M har vært med på konsert i kveld. Skal man lære seg å sitte stille, så må man en gang begynne å øve. Vi begynte i dag. Første øving og første lesing. Marthe kom hjem på juleferie, og så dro vi i Domkirken for å høre på A Festival og Nine Lessons and Carols.
Denne konserten er tradisjon her i familien, selv om det har hendt at vi ikke har rukket det. Da Marthe og Henrik var små, sang de i kirkekoret. Jeg husker godt hvor urolig Henrik sto det første året, – han var vel omkring fire år. Og så var jeg redd for at noen skulle antenne Marthes lange hår når de gikk i prosesjon oppover kirkegulvet. Nå er det andre unger som synger der, men vi liker fortsatt denne engelske måten å synge julen inn.
Det starter med responsorium. C og M ble målløse og stirret og lyttet med åpen munn. Dette var flott. Så kom lysprosesjonen med alle sangerne, og det var nok å se på: Hundre korsangere med stemmer som løftet taket i Domkirken enda høyere enn det allerede er, masse levende lys, små barn og voksne. Det var nok til å holde våre to små i ånde en stund.
Adam är førdriven etter første lesning var litt spennende, og da vi alle sang med i Å, kom nå med lovsang etter tredje lesning, satte C i å dirigere. Ikke rart det låt flott med en sånn dirigent. M syntes trompetene ble i voldsomste laget, og det er virkelig en mektig lyd. Hun holdt seg for ørene. Jeg håper ingen ble fornærmet.
Da vi kom til Gammel Mariavise etter femte lesning, kulminerte tålmodigheten, og det ble for mange spillopper i benkeradene. Vi måtte legge inn et hvileskjær. Det foregikk på galleriet. Der oppe kunne vi se rett ned i hodet på alle korsangerne uten at de så oss. Så var det spennende en stund til.
På veien ned stoppet vi for å høre på trompetistene som hjalp til med Gloria in excelsis deo. Lyden var om mulig enda sterkere her oppe, men denne gangen holdt M hendene borte fra ørene.
Granittrappene ned fra galleriet går i spiral, og de er ganske morsomme – og skumle – å løpe i. Det gikk rundt og rundt og rundt og rundt akkompagnert av Med jubel lød et englekor så man ble helt svimmel av både runddans og sang.
Mens vi var på galleriet hadde de der nede kommet gjennom både sjette og sjuende lesning, og nå måtte vi skynde oss, for jeg ville ha med meg Høyr kor englar syng i kor. Det er det viktigste med hele konserten. Her får alle vi som sitter i benkeradene også leke korsangere. Lyden er så mektig at det kryper nedover ryggen og jeg får ståpels. Orgel, trompeter, pauker og alle korsangerne. Jeg synger fra dypet av magen, – og ingen hører hvor surt det låter. Til det er lyden for sterk. Deilig, deilig!
Etter åttende lesning roer det hele seg ned, og vi får noen søte, små barnesanger. Marthe smiler når barnekoret synger Løp, Josef, løp. Den har hun sunget til kjedsommelighet de årene hun var med i koret. Så kommer Sov nå, mitt barn, og den tok M til seg, Hun ville sitte på fanget for å bli kilt på ryggen. Det var langt over sengetid.
Etter niende lesning var vi klare for finalen. Den var som vanlig Deilig er jorden. Det begynner med at korene synger første vers, så får vi være med, og i det siste verset stemmer trompeter og pauker med så det må høres tvers gjennom byen.
Ute var det mørkt, kaldt og deilig. Det er virkelig jul.
