Forlatt uthus i Gudbrandsdalen

Marthe har inspirert meg til å jakte på forlatte steder, - og denne gangen skal vi en tur til Gudbrandsdalen. Da vi kjørte nordover til Trondheim så vi mange forlatte gårder, - eller de så i hvert fall forlatte ut. Men jeg har en viss anstendighetsfølelse, så jeg våget meg ikke inn på tunet til noen av dem. Tenk om jeg tok feil og noen kom ut for å spørre hva vi ville!

Dette stedet fant vi helt tilfeldig. Jeg ba Thv stoppe bilen fordi jeg skulle finne fram noe fra baksetet. Dessuten ville jeg fotografere dalen på den andre siden av veien.

Thv bråstoppet i en liten lomme, og da jeg kom ut av bilen så jeg denne lille alléen. Hvor kunne den ende?

Antagelig har det ligget en gård her, for det var flere hustufter rundt om. Nå var de borte alle sammen, og det kunne se ut som om våningshuset var flyttet. Tomta lå vakkert til ned mot elva, og det var høye fjell bak. Foran, på den andre siden av veien, var det beitemarker ned mot elva. Den eneste bygningen som sto igjen var denne.

Det første man legger merke til er at dette er en bygning som har vært med en stund. Den nederste delen er av laftet tømmer, og den kan selvfølgelig være meget, meget gammel. både treplugger og håndsmidde spiker vitnet om en tid lenge før det fantes masseproduksjon. Andre etasje er tydelig bygd til senere, og jeg har sett nok gamle uthus til se for meg hvordan bygningen har gått gjennom flere faser opp gjennom historien.

Det er merkelig hvordan gammelt tre kan vare nesten evig. Vi som har gamle trehus vet at godt treverk tåler vann veldig godt. Det viktige er at det får tørke skikkelig mellom hver gang det blir utsatt for fukt. I dette huset var det ingen problemer med luft og gode tørkeforhold, - dessverre må jeg vel si, for det er en grense for alt. Hjemme skraper og maler vi hus til vi ser mannen med ljåen, og likevel hender det at vi må skifte panel på huset vårt. Her står et gammelt hus alene og forlatt, og mesteparten av treverket er i utmerket stand. Ikke ser det ut til å ha vært verken malt eller beiset heller. Kanskje har det fått noen strøk tjære i sin ungdom, men det kan ha vært for hundre år siden eller mer. Tenk om vi kunne valgt bedre materialer til husene våre nå også. Da hadde de kanskje tålt å stå for vær og vind sånn som dette gamle huset har gjort.

Sånt gammelt treverk er noe av det vakreste jeg vet. Det får en helt spesiell gylden farge, - nesten som honning. Det lukter godt og det er mykt og fint å ta på.

Bygningen var en låve, og den har hatt flere bruksområder. Her har man lagret store landbruksredskaper oppe på trevet, men låvebrua var borte for lenge siden. Nå står bare døra på vid gap der oppe hvor det en gang har vært mulig å kjøre inn store redskaper. Uten låvebru er det som står der oppe fanget uten mulighet til å slippe ut.

Nede har det vært plass til for, og det har også fungert som fjøs for dyr. Døra sto åpen og ønsket oss velkommen. Det er merkelig å komme inn i et sånt forlatt brukshus. Det er som om tiden har frosset. Over alt hang og sto det rester etter gamle dagers gårdsliv.

Et sånt hus som dette kan overleve lenge alene bare taket er tett. Det var det dessverre ikke her. Flere steder var det ødelagte partier i det gamle, vakre skifertaket. Om noen år er det ikke lenger noe forlatt sted å ta bilder av her. Heldig for meg at jeg kom i tide.

Jeg er ikke romantisk av natur, absolutt ikke. Men jeg har en sterk sans for skjønnheten i restene etter levd liv. Her var det akkurat som om noen bare hadde snudd seg om og forlatt stedet en eller annen dag og aldri kommet hjem igjen. Tilbake hang seletøyet til hesten fortsatt på knaggen og sammen med noen gamle høyballer lå det igjen rester etter for i forkassene. Oppe sto harver og vogner sammen med melkespann og andre nyttegjenstander. Ingen ting av dette er ting som brukes i dag, og det eneste stedet det kunne gjort noen som helst nytte er på et museum.

Nå sto det her badet i sola som tvang seg inn gjennom hullene i taket og fungerte som et tidsvitne for to ubudne gjester som tilfeldigvis kom forbi.