Savnet av sommerlyder

Endelig er det sommervarmt, og det var jammen på tide! Riktig nok er vi på jobben om dagen, men vi haster hjem så fort vi kan. De lange arbeidsdagene er utsatt til det blir kaldt igjen. Vi vet jo at det ikke varer lenge.

Når varmen kommer sånn som i dag, så ser vi at det skjer noe med haven når sommeren regner bort. Plantene har ikke noe i mot regnværet, tvert imot. De vokser og gror, - både de ønskede og de uønskede. Men det er ingen der ute til å holde veksten i sjakk. Når det er fint vær, så pusler vi i hagen hele tiden. Litt havearbeid hver dag er ikke for mye. Ikke på noen måte. I år har vi nesten ikke vært der ute. Hvem gidder luke eller klippe når det pøsregner og blåser? Ikke jeg!

Men i dag strømmet alle ut av hulene sine. Jeg sank ned i fluktstolen min i kompaniskap med en avis og en bok. Mens jeg satt der i dypet av stolen, forsto jeg at en regnsommer etterlater flere savn enn savnet etter solen. Når det regner, mister vi også sommerlydene, dem som jeg kunne høre i dag: Naboene som tok imot gjester fra Trøndelag på verandaen sin. Jeg satt og hygget meg med den fine dialekten. Lyden av kattene som slåss borte ved verandaen. Lyden av pumpa på springvannet som lager en sånn lekende sprudlende lyd. Lyden av ungene som hoppet trampoline i nabohaven, ropte og skrek av fryd. Alle sommerlydene. Endelig!

Men det er ikks som om jeg trenger store mengder av alt dette, og hvis vi bare kan få en fin helg nå, og kanskje enda et par dager, så skal jeg være fornøyd.