Gammelhuset

I alle bygder i Nord Norge er det flere hus som blir omtalt som Gammelhuset. Noe steder har man bygd et nytt våningshus på gården, og så står Gammelhuset enten bebodd av noen i familien, - eller det står tomt og forfaller.

Vårt Gammelhus er min mors barndomshjem, - og det har stått tomt i mange år. Heldigvis har slektningene våre nettopp reparert taket, så det er håp om at det skal tåle tidens tann noen år til. Likevel er det ikke tvil om at det fortsatt trenger omfattende vedlikehold både inne og ute. Når man ser på bildene fra den gang og nå, så ser man store endringer. Jeg lurer på hvem som eide den flotte sykkelen? Kan det ha vært mamma? Og hvem er han vi ser hårtoppen på?

Det var i dette huset jeg tilbragte mine barndoms nordlandssommere. Den gangen var Gammelhuset bare et hus for meg. Jeg lekte ved Nordavindsporten uten å forstå hvorfor den het akkurat det, - for jeg hadde aldri vært der om høsten når man trengte en port til å beskytte hus, hage og folk mot stormen. Og jeg grov makk bak fjøset, uten å forstå hvorfor det var akkurat der jeg fant den feteste makken til å feste på ørretkroken.

Nå ser jeg huset med andre øyne. Dette er min mors barndomshjem, og det var her hun satt en eller annen dag i 1939, da noen i familien, kanskje hennes far, måtte fortelle henne at hennes mor var død i nyresykdom. Min mor var tre år den dagen. Hennes mor ble bare 26 år.

Mamma har fortalt meg veldig mye om sin oppvekst i dette huset, - både gode og veldig vonde historier, og jeg ser det hele for meg. Det er underlig for meg å tenke på at hun som lita jente pleide å storme ned denne trappa hver morgen for å rekke skolen. Hun har sett ut av dette kjøkkenvinduet og løpt barføtt på dette blåmalte gulvet.

Huset er bygd i tømmer, og i kott og baktrapper er tømmeret synlig. Det er ikke et spesielt stort hus i moderne, norsk målestokk, - men da jeg var liten syntes jeg at det var digert. Det syntes nok min mor også da hun var liten. Når man vet noe om hvordan livet ble levd i hverdag og fest den gang huset ble bygget i 1891, det samme året som min morfar ble født, så forstår man hvor utrolig gjennomtenkt og praktisk planløsningen er.

Huset har en hovedinngang innenfor et hyggelig bislag. I bislaget kan man sitte med ansiktet mot hverandre og slå av en prat. Og innenfor doble dører ligger hallen med trapp opp til andre etasje og fire soverom. I hallen var det klesskap og et flott konsollspeil. Det står der ennå. Innenfor hallen ligger stua - den pene stua - den de tok imot gjester i.

Den andre inngangen leder gjennom en liten gang og inn på kjøkkenet. Dette var hverdagsinngangen, og her var det plass til støvler og klær, verktøy og bøtter. Kjøkkenet hadde både vedovn og elektrisk komfyr, og der kan jeg huske at min tante en gang stekte pannekaker til meg klokken ett om natta mens midnattsola stekte utenfor.

Til høyre for kjøkkenet ligger et lite grovkjøkken. Det fungerte også som sval. Her er også trappen til kjelleren, og en tjenertrapp opp på loftet. De kalte det for loftet, de to uisolerte soverommene i andre etasje der tjenestejentene bodde. For oss er det merkelig at et så lite hus skulle ha en egen tjenertrapp. Men på den måten kunne jentene både legge seg og stå opp uten at de andre i huset ble forstyrret. Dessuten hadde de en kottdør fra sine rom og inn på barnekammeret, ett av de ordentlige soverommene. På den måten kunne de ta opp gråtende barn om natten uten at husfolket ble forstyrret.

Var det noen som sa klassesamfunn? Men Thorvald minner meg på at disse jentene kanskje også var glade for å ha sin egen trapp og sine egne rom. Det ga dem litt sårt tiltrengt privatliv. At de hadde et eieforhold til de små rommene kan man se. De hadde blondegardinger og møbler, og de ukledde tømmerveggene og det umalte taket var pyntet med noen tapetrester som det ennå er spor etter.

En liten vedovn til å holde det varmt hadde de også. Og min mor forteller meg at alle i huset, både husfolk, unger, tjenestejenter og fjøsfolk spiste alle måltider sammen i spisestuen. Større var forskjellene likevel ikke.

Og spisestuen, den lå innenfor kjøkkenet. Det var her vi oppholdt oss mesteparten av tiden både i min og min mors tid. I tillegg til det store spisebordet var det en divan til å sove middag på. Den sto inntil veggen. Det var også et rundt bord med stoler, og her husker jeg at vi drakk ettermiddagskaffe og hørte på værmeldingen på radio.

Det siste rommet var kammerset. Det hadde vært bare et stort kammers, og det lå til høyre for spisestuen. Da min mor var ung ble rommet delt i to. Den innerste delen ble innredet til bad, - og her fikk de til min morfars kraftige protester innlagt vannklosett. Han skulle for f… ikke skite inne i sitt eget hus! Nei, han skulle gå ut så lenge det var liv i ham. Min mor kan fortelle at det ikke varte lenge før de kunne høre hvordan han listet seg ned om natten for å bruke det nymotens nattmøbelet.

Nå står huset der. Taket er tett, men ellers er det så som så. Det blir nok lenge til jeg kommer tilbake, men jeg skal sørge for å holde meg oppdatert på hva som skjer med Gammelhuset.

Dumme mus og troll til katter

Vanligvis er det om natten at stua vår her på hytta blir transformert til en arena for gladiatorkamper mellom katter og mus. I kveld kom rovdyret inn med  nattens første bytte mens vi ennå satt foran fjernsynet.

Han bare elsker å vise oss hvor god han er i dette spillet. Den stakkars musen piper og løper rundt og rundt i stuen. Soda slipper den løs og lar den løpe, - og så er han der igjen.

Mus har liten hjerne. Den duger stort sett bare til å spise og formere seg (Hm  - det lyder som to velkjente yndlingsbeskjeftigelser). Hadde det ikke vært for at den var så enkel i hodet, så ville den hatt flere muligheter til å slippe unna. I vår stue er det en lav pidestall, og under den er det umulig for en katt å komme. Åpningen er imidlertid mer enn stor nok for en mus. Den lille ulldotten løper forbi pidestallen om og om igjen, - men alltid forbi - aldri under. Dumme dyr.

Jeg lurer på hva den tenkte da Thorvald grep den forsiktig og reddet den fra villdyrets tenner? Generelt synes vi naturen skal gå sin gang, - men det får da være grenser. Vi liker ikke å se verken tyrefekting eller kattens lek med musen. Det er fasinerende, det skal innrømmes, - men lite til forlystelse. Dessuten varer det veldig lenge og er uten pauser, - og vi så på film. Det skal heller ikke være noen hemmelighet at det kan være frydefullt å fralure felis silvestris catus sitt bytte rett før den skal sette tennene i det. Plutselig føler man seg som helten som redder den svake fra overmakten. Vi er enkle i hodet vi mennesker også. At det i stedet endte med at musen satte tennene i redningsmannen, - se det forbigår vi i stillhet.

Musa ble lagt i en glassvase for nærmere helsesjekk. Den så ikke ut til å ha brukket noe som helst, og blod var ikke å se.

Nå løper den igjen ute i lyngen sammen med sine slektninger, og den har nok ett og annet å fortelle.

Men det varer vel ikke så lenge. Snart er kattene ute på jakt igjen.

Sånn går nu dagan

Endelig føler jeg at vi har kommet inn i sommerferiemodus. Det skyldes selvfølgelig at sola skinner. Det er varmt og godt, og rundt oss hører vi venner og familie på de andre hyttene. Det er sommerliv: Unger hyler, voksne ler og ett sted brummer en motorsag. Her hos oss er det bare ro og fred, og Thorvald tar seg en liten lur på verandagulvet.

Kattene var overlykkelige da vi kom hjem fra Nord Norge. Simring er den mest feminine katt jeg vet om. Ansiktet hennes er så kvinnelig, og hun oppfører seg også som ei lita frøken.

Da hun så oss komme, gråt hun bokstavelig talt. Den første kvelden og natta vek hun ikke fra oss en tomme. Hun krøp rundt oss, og om natta sov hun under dyna - tett inntil oss. I disse flottider er det egentlig forbudt her hos oss, men vi gjorde et unntak. Dessuten plukker vi flott fra pelsen deres hver eneste ettermiddag.

Soda er medlem i Foreningen for late katter (FFLK), - og han sover helst alene - i sofaen.

Hva gjør vi ellers disse dagene? Vi spiser frokost, spiser og prater. Og så blir det mye god mat. Fettlagrene på kroppen sier dessverre, men resten av oss setter pris på det. Det gjør de som stikker innom også. I går var det to av familiens yngste som kom til lunsj.

Da skadet det ikke at jeg hadde eksperimentert med å lage en svensk smørbrødterte.

Men det blir da gjort noe nyttig også. Vi har for eksempel et unevnelig antall hvite utemøbler som skal males. I år har det regnet så mye at jeg har hatt problemer med å få malt det jeg skal, - men litt har det blitt mellom bygene.

Om kveldene ser vi en film eller leker med pc-en. Hvis ikke det er en sosial happening på en eller annen hytte da, - og det er det jo et par ganger i uka. Her er det Thvs bror og kone som feirer sin bryllupsdag. Når man holder på å panele om en vegg, så kan pappen være fristende å bruke som velkomsthilsen.

Visst er det fint med midnattssol, men det har også sin sjarm med mørke, lune sommerkvelder; tente lykter og varme gensere.

 

Og i kveld skal vi av sted på fest igjen.

Sånn går nu dagan.

Sommerjobb i geriatrien

Mens vi to gamle har ferie, jobber og sliter familiens to yngste seg gjennom sommerdagene. De trenger pengene. Sånn var det for oss også da vi var unge.

Datteren er inne i sine siste to uker av et årsvikariat. Hun har hatt ett års pause fra studiene, mens hun har jobbet med å arkivere historisk materiale. Ikke en drømmejobb, men det har gitt mange, mange penger i kassen, og økt kunnskap om både dette og hint. I august venter masterstudier innenfor akkurat de emnene hun har lyst til å grave seg ned i. Heldige henne.

Sønnen har opp gjennom årene hatt flere ulike sommerjobber. Han har vært kjøkkenslave i restaurantbransjen, jobbet i matvareindustrien og vært prøvetaker på laboratoriet på et bryggeri.

I år har han gitt seg geriatrien i vold. Vi lever i et land med skrikende mangel på arbeidskraft, og derfor er det at en yngling på 19 år uten andre kvalifikasjoner enn en sterk kropp og et varmt hjerte plutselig får ansvaret for å låse seg inn hos gamle mennesker som trenger hjelp med matlaging, medisinering og personlig hygiene. I utgangspunktet burde det ikke være lov. Det mener han nok selv også. Når det er sagt, så hører det også med til historien at det går riktig bra. Gutten stortrives med jobben, og ser det meningsfulle i den. Og det varmer våre foreldrehjerter å høre hvordan han snakker om de gamle med stor respekt og varme. Det var som vi trodde, omsorgsevnen er på plass.

Det er visst også noen unge på listen, og noen menn, - men det er et statistisk faktum at de aller fleste pleietrengende i vårt land er gamle kvinner.

Arbeidsoppgavene er mange. Han varmer mat i mikrobølgeovnen for dem. Han gir dem medisinen deres. Han får dem opp av sengen, - eller ned i den alt avhengig av når på døgnet man er. Og så skal de bades og vaskes.

Enkelte kvinner vil helst ikke stelles av en ung mann, og så får de slippe. Det omorganiseres sånn at de kan få en kvinnelig pleier i stedet. Men det har også hendt at det ikke var noen annen som kunne overta, og så måtte det bli enten den unge mannen eller ikke noe bad i det hele tatt. Sånn skulle det ikke være, og det skjærer ham litt i hjertet.

Og selv om det er de konkrete arbeidsoppgavene han har lønn for å utføre, så er det sosiale vel så viktig. Særlig for de gamle som ser fram til sine daglige besøk fra pleierne, - men også for en ung gutt som er sosial og pratsom av natur.

Så kommer det kanskje noe positivt ut av det for alle parter likevel.

Men fortsatt er det et åpent spørsmål hva vi skal gjøre med bemanningskrisa i helsevesenet.

Planter i nord

Sommeren er kort i Nord Norge. Til gjengjeld er den lys døgnet rundt, og jeg ville gjette på at plantene får minst like mye sol der som her hos oss i løpet av sesongen.

Den første planten vi møtte denne gangen var multene, - eller moltebæran som de sier der vi var. Thorvald og jeg vandret ut på det som kalles Øya, og det var multer tett i tett. Fordi det har vært så varmt og tørt, var bakken som en myk madrass å ligge på, - og den madrassen måtte jeg prøve.

De fleste multene var oransje og umodne, men noen var også klare til å plukkes. Det er lett å se når de er klare for munnen, for da slipper de hamsen og nærmest ber om å bli plukket. Min tante lurte på hvorfor vi ikke hadde plukket for å ha med oss sørover, men der går grensen. Skulle vi komme der og plukke i deres bed? Nix og nope. Vi vet jo at de går og vokter på multene og venter på at de skal bli modne. Da kan ikke vi komme som noen grådige turister å forsyne oss av matfatet. Det ville være som om noen skulle plukke bringebærene i min hage. Det fikk holde med et par - tre stykker.

Lukta i Vesterålen er helt annerledes enn lukta her sørpå. Vi bor ved kysten, og nå om sommeren er vi ved havet hele tiden. Likevel lukter det annerledes. Der oppe lukter det hav og tang, og bak alle de andre luktene kjenner jeg alltid lukten av krekling. Den vokser side om side med multene.

Og så er det geiteramsen. Den har vi jo massevis av her sør, men ikke i sånne mengder som det vi så nå. Det var geiterams over alt i store åkrer. Mer enn nok til å dekorere en melkekartong.

Noen av plantene er faktisk større enn tilsvarende planter sørpå, og en av dem er tistlene. Disse var enorme.

Men det er ikke bare de fargerike plantene som er vakre. Det holder i grunnen at de er grønne,

og gress er heller ikke å forakte.

Da jeg var liten likte jeg godt å plukke buketter av sommerblomster, men sannheten er jo at de står i veldig kort tid. Nå lar jeg dem stort sett stå der de er og gleder meg over dem i forbifarten.

I gamle dager laget vi herbarium på skolen. Mitt forslag er at ungene heretter kan lage et herbarium med bilder og tekstinformasjon om plantene. På den måten lærer de seg å fotografere, de må skaffe informasjon om plantene og så kan de sette dem inn i et todelt PowerPoint-vindu og presentere dem for andre.

Og vakkert er det. Vakkert, vakkert, vakkert!

Sola var ikke død

Vi har fått sol - SOL!!! Jeg kan ikke tro det. For første gang i ferien har jeg ligget naken på et teppe og sprellet i solen. Lagrene med solenergi fylles opp. Litt til nå, så overlever jeg en vinter til.

Dette er Norge

Vi har vært på ferie, - i Nord Norge. En av familiens eldste fylte 75 år og Thorvald og jeg har eskortert mamma tilbake til hjembygda hennes. I tillegg til en flott fest med hele familien, fikk vi flotte naturopplevelser og hyggelige møter med slektninger vi nesten aldri ser.

Med unntak av ett år i Finnmark på 80-tallet, har jeg aldri bodd i Nord Norge, men når jeg kommer til mammas hjembygd føler jeg meg øyeblikkelig hjemme. Dette er mitt opprinnelsessted, og jeg kjenner at røttene mine er her. Jeg var der hver eneste sommer da jeg var barn, og siden har det blitt en og annen tur på sommerstid. Det aller første jeg merker meg er lukta, og når jeg kjenner den kan jeg ikke forstå hvordan jeg kan leve uten. Lukta er sammensatt og veldig intens. Det er en blanding av salt hav, fisk, våt tang og krekling, - friskt og godt.

Når man flyr Norge på langs om sommeren er det en opplevelse å se ut av flyvinduene. Naturen er overveldende, og nesten hele strekningen fra sør til nord er ubebodd. Enorme fjellområder med myriader av fjellvann brer seg ut så lant øyet kan se. Fargene veksler mellom blå vann, grønn skog, sorte fjell og hvit snø. Klimaet har større forskjeller enn noe annet sted jeg kan tenke meg. Dette er Norge.

Vi har savnet Internett, - men det er også det eneste vi har savnet. Når du kommer som gjest til familie i Nord Norge, bør du ha god tid og flere ledige huller i belteremma. De vil vise deg alt, og alle vil prate med deg om både fortid, nåtid og framtid.

Maten er et kapittel for seg. Det spises uavlatelig. Selv er de slanke alle sammen, så denne foringen må være noe de forbeholder gjester. Det er farlig å si at du gjerne vil ha ei brødskive, for da risikerer du middagsoppdekking midt på natta. Til tross for at det er sol og lyst om natta, så vil vi gjerne sove litt også. Det vil ikke de. Aller helst skal vi sitte å prate halve natta. Gjestfriheten er enorm.

Det er mye vakker natur i Vesterålen, - men den må oppleves. Fjell er ofte uinteressante på bilder. Vi har hatt ganske fint vær: litt sol, litt vind, litt skyer og litt regn. Typisk nordnorsk sommervær, - det veksler fra den ene dagen til den andre. Denne gangen opplevde vi 20 graders varme den ene dagen, og så våknet vi opp til aprilkulde neste dag.

Da vi kom hjem i natt var det helt mørkt ute. For oss oppleves det som deilig at det er mørkt om kveldene. Nordlendingene synes det er sløsing med sommertid å være her sør på denne tiden. De vil ha lys hele natta, og helst midnattssol.

Mange som reiser nordover, både norske og utenlandske turister, forventer midnattssol, men det de glemmer er været. Det er ikke nok at det er midnatt - det må jo være sol også, og det er det ikke alltid det er i Nord Norge om sommeren. Når det er overskyet eller regn, så er nettene som evige skumringstimer, og dem kan man ikke bruke til så mye. Hvis det er fint vær, kan det være en en merkelig følelse å lette fra Gardermoen i mørket om kvelden og fly nordover. Når man lander på Evenes flyplass etter 90 minutter kan man gå ut i strålende solskinn midt på natten.

Når det er lyst øker aktivitetsnivået. Vi hadde mye vi skulle rekke på disse dagene, og det var ingen ting i veien for å planlegge en utflukt med start klokka 23.00.

Det er lenge siden sist vi var i Vesterålen. Jeg skulle gjerne dratt tilbake snart. Noe sier meg at det likevel kommer til å gå noen år til neste gang. Men jeg har noen historier å fortelle fra denne turen, og dem skal jeg hygge meg med i dagene som kommer.

Nå drar vi

I natt går turen til Nord Norge. Vi skal være i Vesterålen i nesten en uke, og fuglene vet om det er mulig å komme på nett mens vi er der. Vi vet at det ikke er nettilgang der vi skal bo, - men når abstinensen melder seg, får vi gå på jakt etter et åpent nett i nærmeste by.

Noen liker tydeligvis regnet

- og det er plantene. Vi forlot en ganske velfrisert hage da vi dro på hytta, - og nå ser det sånn ut. Det ligner mer en jungel enn en villahage.

I dag har vi klippet og frisert. En ting er sikkert, og det er at brenneneslen står ekstra fint i år. Det ble så store mengder avfall at det ikke ble plass til alt i komposten. Og det er ikke bare ham her som slår kløverengen om dagen. Det gjør da jammen vi også - sikkert 150 kvadratmeter av den (Jeg ler meg i hjel!).

Og så er det Thorvalds kjære barn - druen. Han fikk den til sin 40- årsdag og hver høst forsyner den oss med 20 kilo druer. Men planten må stelles, og når han kommer hjem sånn som nå blir han stående på stigen i en evighet, og bladmengden som klippes er formidabel. I kjelleren står to årganger vin fra planten. De blir aldri, jeg gjentar: aldri drukket. I fryseren har vi druesaft. Den drikker vi hele tiden. Det har derfor blitt besluttet i familieråd at vi ikke skal lage mer vin, men desto mer saft. Den tidligere vinbonden har derfor blitt saftbonde, og han har plantet et par druer til for å øke produksjonen.

Skitt la gå

Før vi bygde hytta vår, sto det en gammel utedo her. Den brukte vi i mange år. Jeg har intet uoppgjort med utedoer. De har sin sjarme. Man sitter der med Kong Haakon eller en annen kongelig på veggen bak seg, og så titter man ut på naturen mens man gjør det man skal.

En periode hadde vi et par høner boende på utedoen, men ungene likte også å være der. Her er et gammelt bilde tatt inne fra utedoen da ungene var små og delte alt, også dobesøk. Henrik sitter i midten omkranset av tremenningene.

Lukt og denslags har aldri plaget meg. Mørket derimot, det plager meg. Jeg er mørkeredd. Da ungene var små, ville heller ikke de gå alene på doen om kvelden, og så måtte Thorvald gå i en evig eskortetjeneste mellom hytta og doen hver kveld. Dette pågikk i mange år.

Så skulle en kollega legge inn kloakk på hytta si, og da fikk vi kjøpe den gamle doen hans. Han sier det var en opplevelse å skure den ren før vi fikk den. Og det beste er at den står inne, og der er det ikke mørkt.

På hyttene rundt oss har folk valgt all verdens ulike løsninger. Noen har fortsatt utedo, andre har elektriske stoler som griller det som kommer, og forvandler det til aske som en annen kremasjonsovn. Andre igjen slipper det de slipper ned i en pose som senere må tømmes som spesialavfall.

Doen vår er en enkel komposteringsdo. Under lokket er det to bøtter. Den ene er i bruk, den andre står til kompostering. Det er hull i bøttene, og urinen renner ut i en tank som vi senere tømmer i toilettet hjemme. Men det er veldig sjelden vi behøver å gjøre dette. Inne i doen ligger det nemlig en varmekabel, og den sørger for at det meste fordamper og forsvinner som damp over taket.

Når vi tømmer bøttene er det meste kompostert. For sikkerhets skyld heller vi det i en kompostbeholder som står nede i skogen for etterkompostering.

Små barn som kommer på besøk synes doen vår er morsom. Når de åpner lokket vet de aldri hva de finner. Vi komposterer nemlig også matavfall. Det betyr at man noen ganger setter seg og gjør sitt fornødne på gamle brødskalker eller en spagettirest. Det sistnevnte ser ut som en stor vending med bendelorm, noe som skaper skrekkblandet fryd hos gjestene. Egentlig ville jeg gjerne fotografere alt dette og vist dere, men noen ganger skjønner også jeg når jeg må begrense meg.

Lesestoffet er avpasset etter anledningen, - men det vekker av en eller annen grunn alltid mest interesse hos de små gjestene.

Thorvald med mellomnavnet Reodor Felgen, har sørget for at vi også kan dusje. Det er forbudt å ha innlagt vann her hos oss. Men utlagt vann er ok. De første årene sto vi ute på verandaen og dusjet med en pumpedusj. Vi varmet vann og helte i en beholder. Så pumpet den ene opp et lite vanntrykk, mens den andre dusjet. Det gikk på et vis, og kunne fort by på underholdning for passerende turgjengere.

Så kjøpte Thorvald en billig og brukt vannpumpe. I likhet med doen hadde den holdt til hos noen som fikk lagt inn vann. Heldig for oss. Så kjøpte vi en liten varmtvannsbereder, og så var det bare for Reodor å koble noen rør og slanger, og vips så hadde vi en varm og flott dusj med like godt trykk som vi har hjemme. Fantastisk!

I år har vi fått barberspeil der inne. Det kjøpte jeg også for en billig penge i bruktbutikken. Et ekte 60-tallsspeil. Nå kan Thorvald barbere seg der, og det begynner å ligne mer og mer på et lite badeværelse.

Den siste investeringen er vasken. Den kostet den nette sum av 50 kroner, og snart skal den skrus opp i hjørnet. Så kan vi pusse tenner også.

Jeg synes vi har verdens flotteste sanitæropplegg her på hytta. Vi har ordnet det selv, det er billig og det er miljøvennlig.

Kan det bedre bli?

Kanskje et lite bølgeplasttak over det hele, så blir vi ikke våte når vi dusjer.