En begivenhetsrik fredag

Da jeg lå på sykehuset i går, så ville Thorvald komme ned til meg med litt lesestoff, - men det hadde jeg faktisk ikke behov for. Det var nok underholdning bare å ligge der og følge med på alle de små dramaene som pågikk rundt meg. Det er trangt på akutten, og det eneste som skiller pasientene fra hverandre er noen centimeter og et blått forheng. Her var det ingen plass for privatliv, og både navn og fødselsdato, farge på dagens avføring og eventuelle problemer med alkohol fylte øregangene hele tiden.

En stund hadde jeg selskap av en riktig gammel dame som var bragt inn av omsorgsfulle naboer. Hun kunne ikke forstå hvorfor hun skulle være på et sykehus i det hele tatt, for hun var virkelig ikke syk. Likevel innrømmet hun at hun ikke kunne klare seg alene hjemme. Og ensom var hun. Hun hadde ingen familie, verken barn eller andre, og det eneste mennesket hun så var hjemmesykepleierne som kom et par ganger om dagen. Men nå var det fest, - hun var på sykehus. Jeg hørte at hun romsterte seg ut av sengen, og så rev hun forhenget til side mens hun livlig konverserte meg kun iført en trøye og en nettingtruse med en godt brukt bleie inni: Hvorfor i all væla har’em dessa gardinna her’a? Jeg kan’ke se følk, jo. Her hadde hun endelig kommet til et sted med mennesker, og så skulle hun ikke få være sosial og se hva som foregikk. Ikke tale om! Sykepleieren lurte på om det var ok for meg, - og det var det da jammen. Litt senere kom det en lege som sa at hun skulle få tilbringe helgen på en avdeling, og der ville hun få kveldsmat. Da gråt hun av glede. For henne var tydeligvis en sykehusinnleggelse et sosialt høydepunkt. Det er så mye snakk om alle de gamle som ikke vil på sykehjem eller gamlehjem. Jeg tror faktisk denne gamle damen hadde hatt det mye bedre der enn hjemme i noe som tydeligvis er en stor, stor ensomhet.

Den unge mannen som hadde kjørt bil på motorveien og blitt påkjørt bakfra var veldig oppskaket. Han hadde vondt i nakke og rygg, og det var tydelig at det hjalp å fortelle om det flere ganger, mange ganger. Og det fikk han. Sykepleierne lyttet og trøstet så godt de kunne mens de ålte seg fram mellom sengene.

Verre var det med den hjertesyke. Jeg så jo aldri ham heller, men så hørte jeg ham desto bedre. Først gjettet jeg på at han var mellom 70 og 80 år. Han hadde hatt hjerteinfarkt og andre hjerteproblemer før, og dessuten hadde han kols. Pusten gikk i korte gisp, og han var tydeligvis livredd, et nytt hjerteinfarkt så ut til å være under oppseiling. Smertene var store, og han syntes ikke morfinen han hadde fått i ambulansen hjalp. De fleste pasientene var tålmodige og rolige, - men ikke han. Antagelig var han for skrekkslagen til å orke å være vennlig og høflig. Alt var galt, og han klaget og sutret. Det var deilig å høre hvor profesjonelt sykepleieren håndterte ham og angsten hans. Den visste hun godt hvor hun skulle plassere. Hun vekslet mellom å trøste og småskjenne, - spøke og være alvorlig, - og jeg kunne høre hvordan hun fikk ham til å slappe av. Hun var som en pizzabaker som turnerer deigen: Opp i luften og så trygt ned, helt til hun hadde ham der hun ville: fortsatt passe sprø i kantene, men myk i midten. En av legene var veldig brysk mot ham, trykket ham så hardt mot brystbenet hat han hylte, og stilte litt aggressive spørsmål om røkevaner. Med massive hjerteproblemer og kols, så er det overtydelig at røking ikke er noe sjakktrekk, - men å stresse mannen om det der, midt i et infarkt. Ja, ja! Stakkars lege, tenkte jeg. Så voksen og likevel så hjelpeløs i sin evne til kommunikasjon med pasienten. Hans hensikt var nok å være en autoritet, - men for meg ble han en mannsling, en pusling. Dessuten så han ikke at han skapte merarbeid for sine kolleger. De måtte etterpå inn for å rette opp skaden. Han var heldigvis den eneste. Her var det ellers utrolig proffe mennesker. Og den gode sykepleieren rettet opp fadesen. Da denne legen hadde gått hørte jeg at hun hvisket til en kollega: Jeg gir ham stesolid likevel, jeg - han trenger det nå. En klok dame med akkurat nok og akkurat riktig omsorg. Hvor gammel pasienten egentlig var? 56 år!

Og så min lege - en ung turnuskandidat. Henne har jeg tro på. Vennlig, personlig, pratsom og grundig. Hun håndterte også en gammel, småsenil dame til høyre for meg, og for en flott håndtering. Den gamle var veldig klar over at hun var glemsk og rørete, men turnuspiken klarte å lokke fram både smil og latter, og ved å bruke litt ekstra tid. hjalp hun den gamle med å rote rundt i alle hjernens skuffer helt til hun fant navnet på fastlegen sin, - et navn som først var helt borte. Der ser du. Du er gammel, men med litt tid, så finner du fram til det. Da tilga jeg henne gjerne at hun gjorde en kommunikasjonsfeil som gjorde at jeg måtte vente en time eller to ekstra på min CT. Neste gang vet hun at hun personlig må ringe for å bestille CT om kveldene, og jeg hadde jo i grunnen all tid i verden.

På observasjonsrommet lå jeg sammen med en gammel kollea fra en annen skole. Han kjenner ikke meg, men jeg kjenner ham. Grunnen er at han er et meget kjent ansikt i byen, og en av våre beste og eldste skuespillere. Vi presenterte oss med fornavn, og så pratet vi om skole, gamle kolleger vi begge kjenner, om hans søster som var min lærer - hun døde ganske ung av kreft, og om hans kone som var var lærer på mine barns skole. Det var et hyggelig selskap å ha en fredagskveld. Og selv om vi lå med under en meters avstand, så vi aldri hverandre gjennom det blå forhenget. Neste gang vi møtes, vil han ikke ane at det var meg han tilbragte en fredagssamtale med, men jeg vil vite meget godt at det var oss.

Et sykehus er et velsmurt maskineri. Jeg er imponert. At leger, sykepleiere og de andre jeg møtte var profesjonelle var som jeg hadde forventet. Selvfølgelig er de det. Det er jeg i min jobb, og jeg vet da godt at det fungerer stort sett over alt. Men det var deilig å se det. Ekstra deilig var det at den første jeg møtte var en tidligere elev, Nazdar. Det er ikke mange årene siden hun og jeg tibragte dagene sammen i et klasserom. Nå arbeidet hun på laboratoriet og var ansvarlig for å ta prøver på akutten. Det er så flott å møte gamle elever og se at de klarer seg bra, og hun var i hvert fall flink til å stikke. Jeg har alltid fleipet med elevene og sagt at når jeg blir gammel og må vaskes i rumpa på sykehjemmet, så vil jeg helst ha noen jeg ikke kjenner fra før. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Tenk på alle de elevene jeg har hatt opp gjennom årene. Nå er de der ute, - en hel hær med flotte unge mennesker som står klare til å stelle pent med meg når jeg blir gammel og syk. Du skal se det ikke blir så verst likevel.

Akutten, eller: Luka, - here I come!

Nå vet jeg det: Akutten (ER)  er mye mer romantisk på TV enn i virkeligheten. Men spennende var det. Utrolig spennende.

Kroppen min har bare blitt sykere og sykere de siste dagene, og lungebetennelsen har ikke respondert på noe av det legen min har gitt meg. Da røntgenbildene i dag viste lunger med betennelse, men ellers uten noe å bemerke, samtidig som blodet mitt viste tegn på stigende infeksjon, så sendte han meg på akuttmottaket for en grundigere gjennomgang. Det er utrolig betryggende å ha en skikkelig lege som sender meg videre i systemet når han mener det er nødvendig. Jeg har en super lege som jeg alltid har stolt fullt og fast på, og enda tryggere er jeg etter i dag.

I min uerfarenhet trodde jeg disse undersøkelsene skulle ta et par timer, - men nei. Jeg var på akuttmottaket fra fire om ettermiddagen til elleve om kvelden. Det var den fredagskvelden. Jeg vedder på at Skavlan gråt da han så ut gjennom sin side av TV-ruta og ikke fant meg der.

Selv var jeg ikke særlig bekymret da jeg kom inn, men det kriblet litt mer da de gjorde så mye ut av meg. Jeg fikk sykehusskjorte på og ble lagt i en seng bak et foheng. På den ene siden av meg lå en trafikkulykke, på den andre lå en mann med kols og hjerteinfarkt. Akkurat da følte jeg meg veldig frisk til tross for min elendighet. Lassevis av prøver ble tatt: temperatur, blod og urin, - og jammen koblet de på meg noen trykknappledninger også. Da måtte jeg nesten se etter om ikke snart Luke Covâc og Aby Lockhart skulle dukke opp.

Og videre bar det til akuttposten for å vente, - og vente, - og vente. Rundt meg var det massevis av alvorlig syke mennesker, og der lå jeg med en skarve lungebetennelse. Utsikten ut av døren var spennende nok. Der skjedde det noe hele tiden. Så kom en sykepleier og satte inn et veneflon, et grønt, tykt veneflon - og jeg lot selvfølgelig som om det var a piece of cake, men sannheten er at det var kjempeekkelt. Ikke vondt, bare ekkelt.

Finalen var CT- maskinen. Den var kremgul og fra Philips, men det var også det eneste den hadde til felles med en håndvisper. Jeg fikk tilført kontrastveske og ble fotografert på innsiden. Det var interessant.

Hele veien visste jeg jo at alt dette ble gjort bare for sikkerhets skyld, og at ingen for alvor trodde de ville finne noe farlig i lungene mine. Tenk at vi har et system som spanderer så mye tid og ressurser på lille meg bare for sikkerhets skyld. Da den unge legen kom og satte seg ned ved sengen min, la han ansiktet i hyggelige folder for å fortelle meg resultatet. Et nanosekund slo det meg at jeg en gang senere i livet vil oppleve den samme situasjonen: liggende i en seng mens en lege skal fortelle meg hva undersøkelsene har vist, - men da vil jeg få høre at noe er galt. Sånn var det heldigvis ikke i dag. Lungene var helt flotte.

Så gjenstår det altså bare en mer en vanlig tøff lungebetennelse, og denne legen så på denne lungebetennelsen som en fiende som han personlig skulle fjerne. Og takk for det! Han fant fram storslegga, og jeg fikk cortison inn i veneflonet, resept på mer cortison og en elefantdose med bredspektret antibiotika med mer peniccilin. Nå skal den til pers. Jeg krysser fingrene. 

Homofile prester, Kvarme og det ene med det andre

For meg som ikke er religiøs er det interessant å følge diskusjonen i kirken om hva man kan og ikke kan hvis man skal følge Bibelen. Akkurat nå vil noen ansette homofile prester, mens andre slett ikke vil.  Biskop Ole Christian Kvarme representerer den siste gruppen. Han har nettopp nektet å ansette den homofile presten Josefsen i et embete i Oslo.

Dette må de kristne gjerne ha ulike meninger om, selv om hele diskusjonen virker ganske absurd på meg. Dessuten får den noen merkelige utslag. En politiker sto fram på TV og sa at biskop Ole Christian Kvarme taler med to tunger. Årsaken til denne påstanden var at Kvarme på et tidligere tidspunkt hadde omfavnet en homofil mann og ønsket ham velkommen i kirken. Jeg ser bare en tunge i munnen på Kvarme. Han har vel aldri sagt at homofile ikke er velkomne i kirken? Det han ikke aksepterer er at homofile lever sammen i et seksuelt forhold, - og at de som gjør det ikke kan bli prester. Hadde Kvarme hatt en homofil sønn eller datter, så hadde han helt sikkert sagt det samme til dem. Det er jo hans overbevisning, - det skal han ha. Selv om vi ikke deler hans overbevisning, behøver vi ikke tillegge ham meninger han ikke har.

Opp gjennom tiden har man funnet belegg for mye i Bibelen: Prester skal være menn, prester kan ikke være fraskilte og gift på nytt. Ser ikke kirken selv at den har forandret seg? Hvordan kan kirkens menn stå fram og si at man i følge et par skriftsteder i Bibelen ikke kan ansette homofile prester, når de samme kirkens menn aksepterer kvinnelige prester og prester som er gift på nytt, selv om det er nok av skriftsteder som ikke aksepterer dette? Det mangler jo all logikk. Skal et skriftsted på s 245 ikke tillegges vekt, mens det som står på s 356 skal brukes til å slå i hodet på en gruppe mennesker?  

Kirken er en konservativ institusjon, og den trenger lang tid på selv de minste snuoperasjoner. Hvis vi ser tjue år tilbake i tid, så ser vi jo at det har skjedd mye. Og de homofile prestene er allerede på plass i kirkene. Hadde jeg vært medlem av kirken så skulle jeg ønsket dem velkomne. Men min velkomsthilsen trenger de ikke. I stedet står det nok en annen figur der og vinker dem inn - en tolerant fyr som omgikkes med alle slags mennesker, og som selv hadde en forkjærlighet for å sitte midt i en flokk med menn.

Et uinteressant innlegg

Det er neppe interessant å lese om min lungebetennelse, - men akkurat nå er det altså den som fyller kroppen min. I dag fikk jeg se den ordentlige legen, - ikke turnuskandidaten. Den unge kandidat som så meg på torsdag hadde ikke forstått at det måtte hardere lut til denne type lungebetennelse. Det har jeg nå fått, - hardere lut, altså. På apoteket akket de seg, for jeg var den tredje som hadde fått feil medisin av en turnuskandidat i dag. Det tar jeg ikke så tungt. Noen skal han jo øve seg på hvis han skal lære det, og jeg kan godt være forsøkskanin. Dette er jo noe som går over, - snart forhåpentligvis.

Men ennå er feberen høy og kroppen utrolig slapp. Tenk på all den energien jeg får samlet opp. Den skal jeg vite å benytte meg av når jeg veldig snart blir frisk. Inntil viderer må jeg improvisere. Først endrer jeg middagsmenyen. Jeg er ikke i stand til å lage lapskaus med alt det medfører av grønnskaskjæring i morgen. I stedet putter jeg en lammestek i ovnen. Den passer seg selv, og så får de andre i hvert fall litt glede av at jeg er syk.

Sofasyk

Etter en lang og syk helg, valgte jeg å gå på jobben i går. Det var selvfølgelig ikke lurt, men noen ganger er den ene løsningen lettere enn den andre. Jeg har en elev i praksis hos meg, og hun trenger at jeg er der. Så jeg gikk. Mine hyggelige elever tok hensyn og lot meg snakke i fred når jeg måtte det, for stemmen bar ikke langt. Dessuten var de delt i to, så jeg hadde bare 30 å forholde meg til om gangen. Det var salige Bjørnson på planen, og det ble fint. En konsert - Rikskonsert - fikk vi også med oss. Bluesmusikk.

På kvelden i går forsto jeg at jeg måtte organisere meg ut av dette. Bare tanken på å skulle undervise 60 unger tok resten av pusten fra meg. Verdens beste ektemann lovte å ta hånd om praksiseleven. Den ene ungdomsskolen kan jo være like bra som den andre, og nå får hun den observasjonstiden hun skal ha. Så dro jeg på jobben og ordnet vikaropplegg, tok noen telefoner og lente meg lettet tilbake. Det er orden på det, og jeg kan tenke på å bli frisk.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært sykemeldt, bortsett fra i dagene før jeg fikk mine to små for rundt tyve år siden. Nå må jeg altså sykemeldes. Jeg skal ned til legen klokken to. Håper han kan svare på hvorfor ikke penicillinen virker, og det kan han nok: Det er et virus.

Alt er tett: bryst, hals og hode. Jeg har tungt for å puste og hosten er tørr og sår. Det er et sår et sted nede i lungene mine. Feberen er lav, bare 38 grader, men noe er feil. Men dette er jo egentlig ikke noe å klage over. Det kommer til å gå over. Jeg ligger her og tenker med gru på alle med kroniske lidelser. De som er småsyke hele tiden og ikke har utsikter til å bli helt bra. Det må da være veldig deprimerende.

Ute skinner solen. Det er kaldt og mer vinter enn vår. Inne er det varmt. Marianne var her med tulipaner i går, og nå står de her og gleder meg. Og så skal jeg ha frokost. Livet kunne vært mye verre.

Testosteron

I Oslo har det vært så mange voldtekter og andre voldelige angrep på kvinner i det siste, at det har vakt oppsikt. Og så vender vi tilbake til det samme, gamle spørsmålet: Hva er det som gjør at det nesten bare er menn som begår voldshandlinger? Jeg har alltid tenkt at svaret må være noe mye mer enn testosteron. Ett av våre familiemedlemmer har vært en sånn mann. Han har angrepet både mennesker og dyr, skult stygt bare man snakket til ham, og tolket et vennlig klapp som et attakk som måtte besvares med motangrep. Kvinner har for ham vært til bruk og kast, og han har markert sitt territorium ved å tisse alle andre steder enn der han skulle. Kos og hygge har vært ukjente begreper. For noen uker siden tok vi ham med til en klinikk og kastrerte ham. Testosteronet ble altså borte. Men han er en godt voksen kar, så hans oppdragelse til machokultur er jo intakt, - det samme er hans hjerne og resten av hans kropp. Det eneste som er borte er testosteronet. Og hva har vi fått? Fyren har blitt direkte vennlig og kosete. I natt sov han for første gang ved fotenden av sengen min, og han ville gjerne kløs litt på magen. Alle skarpe klør er inne, og nå vet han hvor man tisser. Hans livsledsager som han før behandlet som skitt, får nå kos og suss. Han sitter og ser på henne med et mildt blikk, og det ser ut til at han tenker: ”Det var en gang noe jeg ville med deg, - jeg husker bare ikke hva det var.”

Transformasjonen kostet oss 600 kroner. Kanskje det kunne være en idè for andre som sliter med aggresjon? Jeg bare nevner det.

Risotto

Det er faktisk sant at god mat avhenger av gode råvarer. Fordi jeg var for syk til å lage mat i går, ble det bare godt brød. I dag har jeg laget en kombinasjon av fredagens og lørdagens planlagte meny: Det ble risotto med kalkunbryst. Og det smakte godt. Risotto er avhengig av god kraft, og det hadde vi i dag. For det første hadde vi en skvett kalkunkraft i fryseren, og så ble det mer av det kalkunbrystet vi stekte i dag. En liten skvett vin fikk følge kraften, og den satte heller ingen usmak. Vi freste opp noen gulrøtter, løk og vitløk - og så mengder av traktkantareller som Stein har plukket og gitt oss i foræring. De var det beste med hele risottoen. Og nå vet vi hva gåsefettet kan brukes til: Fresing av grønnsaker til fuglerisotto! Helt til slutt rundet vi den av med revet parmesan som vi tok med oss hjem fra Italia i sommer. Oj - så godt det smakte. Men det er mektig mat, og selv om det ikke så mye ut på tallerknen, så var det i overkant av hva vi kunne spise. Syk eller ikke syk - appetitten er det aldri noe i veien med.

Underlig forresten at man ikke har laget risotto i Norge i gamle dager. Risgryn har jo ellers vært regnet som et eksklusivt grynslag å koke grøt på i veldig lang tid. Merkelig at ingen tenkte på å koke risgrynene i kjøttkraft i stedet for i melk. Grønnsaker og ost hadde de jo den gang også. Men nå kan vi det, - heldigvis.

Er det håp?

I fjor sommer kjøpte jeg fire, vakre pelargonium. De er av det vakre, lyserøde slaget, og de heter noe svensk, Mårbacka eller Drotning Ingrid eller noe sånt. Jeg har forsøkt å få pelargonier til å overleve vinteren i kjelleren tidligere, men uten hell. I høst satte jeg dem i matboden, og der har de stått. Det har vært mørkt, kjølig og frostfritt. Da jeg tok dem opp i dag så de sånn ut. Pjuskete og visne. Er det håp?

Jeg trodde stammene skulle være faste og fine sånn at de kunne skyte på nytt, men sånn er de ikke. Stammene var bløte og sprø, og det endte med at jeg tok bort mesteparten. Skal det bli noe her, må det skyte fra rota. Jeg har i hvert fall vannet dem rikelig, og nå står de i et solrikt vindu. Så er det bare å vente og håpe.

Nå får det pinadø være nok!

I går lå jeg på sofaen hele dagen. Jeg sov og sov, og hostet og hostet. Det er ikke annet å gjøre når man er syk. Men samtidig føler jeg at jeg blir mer syk av å være syk. Etter hvert begynner det å flyte over alt, både utenpå og inni. Jeg orket ikke lenger å ligge der i pyjamas, med fett hår og et rotete salongbord foran meg, - så i dag tidlig bestemte jeg meg for å late som om jeg er frisk i 15 minutter om gangen. Jeg rusler rundt og gjør noe i 15 minutter, og så hviler jeg litt igjen. Hittil har jeg dusjet og stelt meg, satt på en vaskemaskin, ryddet salongbord og andre ting i stua og tømt oppvaskmaskinen. Jeg føler meg faktisk bedre. Mest av alt skyldes det nok Appocillinen, men det hjelper også å røre litt forsiktig på seg. Og mer står for tur, - men nå må jeg ha en lang hvil før jeg kaster meg ut i nye 15 minutter.

Simring hviler visst alltid, og i dag har hun tatt min stol:

Jeg bare visste det!!!!!

Noe så godt kan ikke være usunt. Og se her: Det er sunt for det meste:

http://www.weekendavisen.dk/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070316/IDEER/103160074