Putekrig

Det begynte på lørdag. Plutselig bestemte jeg meg for at vi måtte ha sitteputer til utemøblene våre. Det skal visst til hvis man skal kunne si at man kommer fra et møblert hjem, og det er det vel på tide at vi gjør nå. Folk som kommer på besøk, særlig de som har runda 50, spør stadig om en pute å sitte på. Det har visst noe med ryggen å gjøre, eller tresmak i rumpa, eller kaldt treverk. Hva vet jeg, - jeg er for ung til å ha sånne problemer! Det vi har hatt av puter hittil, har vært noe sammenraska, hjemmesydde greier, og de to tre fine putene vi har, havner gjerne på hytta.

Men nå skulle det skje. Egentlig hater jeg å handle sånne ting, - jeg er ikke glad i å gå i butikker i det hele tatt. Hadde jeg visst hva for en putekrig dette skulle bli, hadde jeg kanskje latt hele greia fare. Først dro jeg på Kid. De hadde noen søte, gammeldagse puter med striper og blomster. De var superbillige. Dem kan jeg ha hjemme, tenkte jeg. 125 kroner for fem puter! Som å få dem! Jeg kjøpte alle fem og et teppe i tillegg.

Så bar det videre til Princess, for der hadde jeg en tilgodelapp. De hadde noen utrolig tykke, solide, firkanta puter. De vil være glimrende på hytta, tenkte jeg, - og kjøpte fem av slaget med blårutete trekk. Det ble bare et lite mellomlegg. Disse putene har jeg ikke bilde av, og det er synd, for de var så pene.

Glad og fornøyd dro jeg hjem med fangsten. Snakk om røverkjøp, - 330 kroner for ti puter, men da hadde jeg trukket fra tilgodelappen. Men jeg kom fort ned på jorda. Putene fra Kid var alt for små, - mikroskopisk små. De dekket ikke halve sitteflaten en gang, så da Thv satte seg påsto han at halve rumpa var på utsiden.

Ny tur til Kid. Jeg byttet de fem billige, blomstrete til fem ikke fullt så billige, stripete. Jeg valgte kaffe-lattefarge, for det passet så godt til de svarte utemøblene våre, og så harmonerte fargen med teppet jeg kjøpte på den første runden på Kid.

Siden jeg først var der, kjøpte jeg like godt fem rødstripete også. Det er mye havemøbler på hytta, og selv om jeg allerede hadde de blå fra Princess, ville disse uten tvil komme godt med. Lekkert med blårutete og rødstripete sammen, tenkte jeg. Tilfeldigvis kjørte jeg Lille Røde på lørdag, og da jeg kom med mine åtte, digre puter ble en mann stående å se på meg mens han lo. Det så antagelig totalt usannsynlig ut at jeg skulle få plass til alle de putene i den lille bilen. Men man skal ikke undervurdere Lille Røde, - og heller ikke mine krefter når jeg presser ned bagasjeromslokket.

Vel hjemme måtte vi prøvesitte. Både de røde og de kaffe-latterfarga var perfekte, helt perfekte. Men nå falt liksom de tykke, rutete fra Princess gjennom. Riktig nok var de tykke, men de var også i minste laget. Men gode råd er aldri dyre. I dag dro vi tilbake til Princess, - leverte de rutete og fikk pengene tilbake. De er ikke vanskelige sånn. Så bar det til Kid for tredje gang. Fem stripete, blå ble innkjøpt. Nå har vi femten stripete puter i assorterte farger. Her skal ingen verken fryse, få tresmak i rumpa eller vondt i ryggen.

Det kan kanskje se litt vel møblert ut med så like puter. Men det blir neppe noe problem. Vi skal nok klare å opprettholde imaget vårt som en hjemmestrikka familie. Når vi supplerer med alle de gamle, sammenraska putene våre, vil alt falle på plass igjen.

Hva det kostet?

Det kan vi snakke om en annen dag.

Langt fra sangstjerner

I musikkfaget i tiendeklasse kan elevene velge mellom å skrive en oppgave, presentere et musikalsk innslag eller lage en musikkvideo. Det er stor variasjon i det som blir levert. Noen driver med musikk på fritiden, og for dem er valget lett. De synger, danser eller spiller som de pleier gjøre, og ofte er de riktig flinke.

De aller fleste som lager musikkvideo nøyer seg med å mime til musikken. Kvaliteten varierer på hele skalaen. De bruker play back, og så lager de en filmfortelling som passer til musikken. Noen ganger handler det bare om enkle bevegelser eller en dans, andre ganger er det ganske proff filming.

I klassen min har en gjeng gutter valgt en annen løsning. De tar’n helt ut, og har gjort absolutt alt selv: komponert musikk, skrevet tekst, sunget og filmet. Musikken er spilt inn i garasjen til en av guttene, og utstyret er av det enkle slaget. Det er ingen tvil om at det ligger mange timers arbeid bak denne musikkvideoen.

Ingen skal påstå at de er sangere, - men modige er de. I hvert fall synes jeg det. På skolen hender det at de er nervøse når de skal ha en liten framføring for de andre i klassen. Men å synge på dette viset for hele verden, - det tør de.

Sjarmerende, spør du meg!

Vi har gulv

Til tross for sperrende solskinn, naboens søte barnebarn, kaffe og boller med naboen, nyrørte bringebær, gårdagens aviser, en bunke interiørblader, kaffe, pc, hyggelig prat, besøk av familie

- til tross for alt dette er gulvet i den nye utestua ferdig.

Langsomt liv

Har jenter behov for mer søvn enn gutter? Jeg vet ikke, men i hvert fall hadde alle de tre av hankjønn allerede stått opp for lenge siden da M og jeg kom oss ut av dynene. Jeg må stelle meg og ta på skikkelige klær før frokost uansett hvilken dag det er. Sånn er det ikke med ungene. De elsker å gå i pysjen så lenge som mulig. Etter frokost, tegnefilmer for de små og aviser for de voksne, endte vi på verandaen, - i pysj, for å spille bildelotto. Ungene elsker det. Bildelotto er et genialt spill. De små lærer navnene på hva det måtte være som er lottoens tema, i dag var det dyra på bondegården. Spillet tar ganske kort tid, og det setter vi voksne pris på. For å vinne må du ha en kombinasjon av flaks og evner, og viktigst av alt, - dette er et spill der ungene kan vinne over de voksne, - og det gjør de rett som det er, til sin store fryd. De har klisterhjerner, sånne små.

Sånne solfylte fridager glir av sted uten at man egentlig vet hvordan tiden går. Den ene aktiviteten glir over i den andre. Thv er i gang med snekringa. Det er jo det som er hans prosjekt om dagen. Lekestua er flyttet, og nå er det snart nytt gulv der den en gang sto. Materialene ligger klare, og det er langt fler av dem enn jeg hadde trodd det skulle være. De kostet langt mer også! Planen var å komme riktig langt på vei i dag, men med tre små som vil leke og trenger hjelp til både det ene og det andre, går det i sakte tempo. Det er i grunnen helt greit. Vi har god tid, det haster ikke med noe.

Jeg hadde kjøpt en boks med gatekritt, og de fikk ben å gå på. Så var Store C, C og M aktivisert. I en time holdt de på, minst. Store C ville tegne flagg, - M nøyde seg med å gjøre oppkjørselen vår om til et fargerikt rutemønster. Synd det blir borte ved første regnskyll.

Det er tid for årets første innhøsting. Mens frukttrærne ennå bare står i blomst, er rabarbraen klar til å spises. Vi voksne vil ha rabarbragrøt med melk, og det fikk vi. Ungene likte det ikke, i hvert fall ikke ved første forsøk.

Rabarbra med sukker ville de imidlertid gjerne prøve. Gjett om det er et barndomsminne. Jeg husker at vi sprang ut og inn for å få stadig mer sukker i eggeglasset vårt. Antagelig var det fordi vi bare dyppet rabarbraen og suttet av sukkeret. Det gjorde M også. Store C gjorde som man skal, - han bet skikkelig til. Selv om det er lenge siden jeg prøvde, kan jeg ennå huske den stikkende følelsen bak på siden av tunga. Når man ser på grimasene til Store C skjønner man at rabarbraen ikke har forandret seg stort.

En tur på lekeplassen ble det også tid til. Alle tre ungene elsker å sykle, men det er litt av et ansvar å sykle av sted med tre sånne livlige røyskatter på hjul. Det går hit og dit og everywhere. M vingler både hit og dit, og forstår ikke hvorfor det er så viktig å holde seg på høyre side av veien. På lekeplassen kunne jeg endelig sette meg på en benk og trekke pusten. Der er det lite galt som kan skje.

Guttene balanserte på lekeapparatene. Det ville ikke M. Etter en stund ville hun fotografere. Det har hun blitt flinkere og flinkere til. Jeg forsøker å lære henne hvordan hun skal holde kameraet, trykke ned i to operasjoner og holde kameraet stille. Hun tok en trillion bilder av løvetann, og de fleste ble riktig, riktig fine.

Det har vært varmt i dag også, om ikke så varmt som i går. Det er visst meldt litt flere skyer og mer normale vårtemperaturerer utover i uka. Likevel har det vært mer enn varmt nok til å spise alle måltider ute. Litt benflørt ble det også tid til.

Da de tre hadde reist hjem, tok vår husvenn S og jeg oss en tur på Plantasjen. Jeg fikk en sånn plutselig trang til flere planter, blomsterpinner, frø, jord - og så roser. Vi kjørte i full fart rett før stengetid, og på rekordtid fikk vi fylt en hel vogn med alt jeg kunne drømme om. Likevel vet jeg at det ikke er siste turen.

Det er moro å ha besøk av tre fine unger, men det er jammen deilig når de reiser hjem igjen også. De er aktive, de lager mye lyd og de vil aller helst være sammen med oss hele tiden. Alt vi skal gjøre går i halvparten av halvt tempo. Da de hadde reist hjem, var det tid for oss. Thvs snekring gikk plutselig mye fortere, jeg fikk plantet i krukkene mine og så var det tid for middag: stearinslys, chablis, kreps, hvitløskmajones og loff.

Ikke den verste avslutninga på en langsom dag.

Vi har hatt en sånn dag

Hvis det fortsetter sånn, kan vi snart avskaffe våren og kutte ned til tre årstiden. Våren blir kortere og kortere for hvert år, og nå er det full sommer. At det kan snu i morgen er en annen historie. Det vil vi ikke tenke på i dag.

Det har vært jordbær og is, saft og vann, bading i stamp, utsetting av planter, såing av frø, katter som soler seg, sol og skygge, parasoll og aviser,

og så rundet vi av med grillmiddag på verandaen. Nå er 3 barn badet, 60 barnenegler klippet, et ukjent antall tenner pusset, - og så får vi bare håpe de sover snart.

Værmeldingen for i morgen sier sol, sol, sol!

Abstinens

Vi var i Oslo i går, - i femtiårslag hos den kjære Kusinen. For å få mye ut av Osloturen dro vi tidlig. Vi ville på IKEA. Først da vi satt i bilen på vei ut av byen kom jeg på at jeg hadde glemt kameraet mitt. Det var rushtrafikk og kø, så vi kunne ikke snu.

Om det var viktig? Det burde det ikke ha vært. Det burde over hodet ikke spilt noen rolle. De fleste ville ikke en gang reflektert over det. Sånn er det ikke med meg. Jeg følte meg bokstavelg talt syk. Jeg var så skuffet! Etter at jeg begynte å blogge klarer jeg ikke å la være å se verden med bloggblikk. Og jeg ser verden med nye øyne. Det er faktisk flott. Det handler ikke bare om å fotografere, - jeg har også blitt mye mer bevisst på estetikken i alt rundt meg, både det skjønne og det uskjønne, også når jeg ikke skal forevige det. Men nå hadde jeg glemt kameraet. Hvordan kunne jeg? Tenk på alle de flotte motivene jeg kom til å snuble over i løpet av denne lange dagen!

Det gjorde jeg også: Alle fargene på IKEA, ungen med is over hele trynsiktet, det fantastiske, enorme, blomstrende treet i hagen til Kusinen, det nydelige bordet hun hadde dekket, maten, lysene, gjestene og ikke minst Kusinen selv.

Heldigvis var det ikke verre fatt, enn at jeg glemte hele kameraet da festen var i gang. Det ble en strålende fest.

Men det blir en lite strålende blogg uten bilder.

Et nytt, lite liv

Rett nedenfor skolen ligger det en hestegård. Da jeg kjørte hjem fra jobben her om dagen, så jeg at det hadde skjedd noe. Et lite føll var født.

Jeg måtte stoppe for se på familieforøkelsen. Noe så lite og vakkert skal man lete lenge etter.

O Romeo,

O Romeo, but why are you named Romeo? Deny your father and refuse your name… Vi har hatt fokus på Shakespeare i engelsktimene. I dag var det framføring. Noen nøyer seg med å lese fra et ark. For andre er det alvor. De stiller med vakker musikk, flotte kostymer og har lært teksten utenat.

Og de framfører med innlevelse. Det er så en gammel, romantisk lærer får tårer i øynene: I take you and your word! Call me your love and I will be born again: from now on I will never be Romeo!

Tenk at de tør! Balkongscene eller ikke balkongscene, - vi er i et alminnelig klasserom, det er blendende dagslys, publikum er noen-og-femti medelever. Dine nærmester er det vanskeligste publikumet, heter det. Og likevel trår de til som om de sto på Nationalteateret: Lady, I swear by the beautiful moon.

O swear not by the moon, because the moon changes.

Etterpå fikk de applaus. Stor applaus!

På plass

Så kom den på plass. Vi er middels fornøyd. Thv har gjort en kjempeinnsats, og det er utrolig at han har fått den tvers over haven. Målet var at den skulle stå der til helgen, men nå er det altså i orden. Det vi er mindre fornøyde med er at den ser noe malplassert ut der den står. Hagen er liten, og en sånn lekestue tar mye plass. Men den er altså uteboden vår, og vi føler oss avhengige av den. Om noen år kan vi vurdere å bytte den ut med en mer hensiktsmessig bod, en bod som bygger litt mindre utover plenen. Men det får bli en annen gang. Nå skal det bygges utestue.

Og jeg da? Her i huset har vi et ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster, og det er mye som kunne vært sagt om det. Men en ting er vi enige om: Vi skal ha sånn noenlunde samme mengde fritid. Det betyr at vi ofte jobber sammen, men med hver våre ting. I dag fant jeg en plen som måtte klippes, en gjerdestump som sutret etter maling og et verandarekkverk som ville ha rødmaling. Vi kom i mål omtrent samtidig sånn i åttetida.

Det kunne vært perfekt, men ble det ikke. Alltid er det noen som skal ødelegge. Her har synderen lagt igjen spor. Det er Simring, - den møkakatta! Hun har trampet rundt i våt maling. Vi oppdaget det først da vi så at hun hadde satt hvite fotefar både her og der, både inne og ute!

Drittkatte!

Kan vi sitte ute?

Spørsmålet kommer hver eneste dag når det er varmt og pent vær: Kan vi sitte ute? Jeg husker at vi maste på våre lærere om det samme, og noen ganger sa de ja. Det gjør jeg også, men bare noen ganger. Ungene mine er tiendeklassinger, og vi er fortsatt ikke i mål. Om en ukes tid får de beskjed om hvilket fag de får til skriftlig eksamen, og vi har fortsatt noen sider å lese innen den tid. Elevene klarer ikke helt å ha oversikten over hvor vi er i løypa, men det gjør jeg. Inne i mitt hode er det ryddig. Jeg vet at vi er nesten i mål, at det er et par emner som skal avsluttes før vi kan sette punktum. Likevel er det bare tida og veien, og jeg må holde kontrollen en stund til.

Denne uka har de jobba med språkhistorie, - og for en gangs skyld har jeg holdt kjeft. Ingen forelesning denne gangen. En dyktig kollega har laget et selvinstruerende hefte, og det skal leveres til fredag. Det er mye å gjøre, og jeg vet at når elevene sitter ute blir de sosiale fristelsene for store. Resultatet kan bli at de ikke får gjort det de skal, eller at det blir for mye hjemmearbeid. Det skal det ikke være på denne tiden av året. Derfor har jeg sagt nei, nei, nei hele uka. Ikke en gang på biblioteket eller i andre arbeidsrom har de fått gå. I stedet har de sittet stille i klasserommet bøyd over språkhistorieheftet sitt. Men i dag var det nok. De fleste er nesten ferdige, og de som ikke er i mål må uansett skynde seg. Så fikk de lov til å gå ut.

Skolen vår er bevisst bygget med tanke på hvor vårsola viser seg. I min ungdom husker jeg en stekende sol rett inn i klasserommet. Det har vi aldri. Klasserommene har vinduer fra gulv til tak, og til og med takvinduer, men sola kommer aldri inn. På den andre siden, rett utenfor, har vi en flott uteplass. Der er det sol. Så krøp de ut med bøker og blyanter. Noen satte seg alene, andre i grupper. Og selv om det selvfølgelig blir litt for sosialt, så jobba de godt - nesten alle - de fleste.

Hun her hadde alt under kontroll: Arbeidshefte, pennal, solbriller av det kule slaget og to mobiltelefoner. Den ene var lånt fordi den hadde så fin musikk.

Men pauser må til. Denne jenta fant ut at hun hadde noen morsomme rynker på magen, og så ble det for fristende å tegne på dem med en penn. En sånn mage får hun aldri igjen, men det er hun lykkelig uvitende om. Hun skulle bare vite, - om noen år behøver hun ikke lenger tegne på seg rynker verken her eller der.

Været var vakkert og fuglene sang. Vi holder til midt i skogen, må vite. På sløyden har noen laget fuglekasser av det kreative slaget. Om fuglene setter pris på kreativiteten vet jeg ikke, men dekorative er de.